Mange ganger etter at Absinthen fikk sin nye farge, har følgende dialog utspilt seg; «-Hva er neste prosjekt, nå som Absinthen er ferdig? -Ferdig? Absinthen er ikke ferdig, Absinthen er ikke engang begynt å bli ferdig. Absinthen er ikke stort mer; enn ferdig med begynnelsen.»

 

Og hvis du, som andre, synes at Absinthen representerer noe litt annerledes og nytt i by-bildet. Så ligger kanskje mye av denne forskjellen akkurat i «samtalen» ovenfor.

 

I dag bygges de fleste utleiebygg, kanskje de fleste bygg, av utbyggere som aldri har tenkt selv å sitte i bygget, mange har sågar ingen planer om å eie bygget så snart det er ferdigstilt. Utbygger er derfor ikke insentivert til å bruke ressurser på bygget utover det som vil kunne gjenspeile seg i enten økt husleie eller salgssum.

 

Absinthen er og vil fortsette å være utviklet, utifra en helt annen filosofi. Absinthen er et bygg hvor huseier (altså jeg) helt fra starten, har hatt planer om selv sitte i bygget. Villigheten til å bruke tid på detaljer og å ta valg som øker trivselen blant leietakere, har av den grunn vært stor.

 

Det hjelper også at jeg (huseier) er overbevist om at det er i detaljene og i «sløsingen»* at trivselen befinner seg. Det er her et byggs personlighet kommer til syne, og det er disse små «ubetydelige» delene som gjør at vi mennesker kan finne en tilhørighet til et bygg. Alle bygg har fire vegger tak og gulv. Det er kun i Absinthen at man også har, juvelbesatte gulver, sprekker av gull, «the never ending heart», lesbare gjærer, sølvpiler og månestråler.

 

Da gjenstår det for meg (Finn / huseier), og få ønske alle – Velkommen på jobb!
Fra vår verden hvor: «Livet er alltid skjønt, og håpet er lysegrønt.»